Steinen på Grøndalen Østre – et lokalt minne om Hans Nielsen Hauge i Nordkisa
Foto: Illustrasjon laget av kunstig intelligens.
Oppdatert: 11. juli 2026
Fotobeskrivelse: En stor, bred og grov stein med skrå overside, stående i gress ved Østre Grøndalen i Nordkisa.=
Hans Nielsen Hauge (1771–1824) er en av de mest kjente skikkelsene i norsk kirke- og samfunnshistorie. Han reiste gjennom store deler av landet og talte til mennesker i bygd og by, ofte utenfor de vanlige kirkelige rammene. Han samlet folk, forkynte om tro og kristent liv, oppmuntret til bibellesning og fikk stor betydning for mange mennesker i samtiden. Etter hvert ble han også en sentral skikkelse i det som senere ble kjent som haugianismen, en bevegelse som satte spor både i religiøst liv og i samfunnet ellers.
Det er i dette større historiske bildet at fortellingen om steinen i Nordkisa hører hjemme. I lokal pålitelig overlevering fortelles det at Hauge holdt prekener på Grøndalen Østre, og at han da stod på en stein som fremdeles finnes på gården. Om dette stedet ble valgt fordi det ga bedre oversikt, bedre synlighet eller ganske enkelt fungerte som et naturlig samlingspunkt, vet vi ikke sikkert. Men selve fortellingen har likevel levd videre som en del av Nordkisas lokalhistorie, og steinen har derfor fått en egen plass i minnet om Hauge i bygda.
Det er nettopp slike steder som ofte gjør lokalhistorien nær. En stein, en gård, et jorde eller en gammel bygning kan være nok til å knytte et lokalt landskap til en større historisk fortelling. Dersom Hauge virkelig stod her og talte, var det ikke bare et øyeblikk på en gård i Nordkisa, men en liten del av en langt større bevegelse som nådde mange lokalsamfunn i Norge. Fakta sier han var der. For dem som lyttet, kan stedet ha blitt husket som et sted der viktige ord ble sagt. For senere generasjoner har steinen i alle fall blitt stående som et symbol på at også Nordkisa ble berørt av de strømningene Hauge var med på å sette i gang.
Fortellingen om steinen på Grøndalen Østre sier også noe om hvordan historien ofte lever videre i lokalsamfunn. Ikke alt blir bevart i store bøker eller offentlige dokumenter. Noe blir bevart gjennom steder, muntlige fortellinger og det folk peker på og sier: «Der skjedde det.» Slike fortellinger må behandles med den varsomheten lokalhistorien alltid krever, men de er likevel en viktig del av hvordan et sted husker seg selv. Når en stein i landskapet fortsatt blir knyttet til en kjent person og en bestemt hendelse, forteller det noe om hvilken betydning stedet har hatt i den lokale hukommelsen.
Steinen på Grøndalen Østre er derfor mer enn bare en stein i terrenget. Den representerer en fortelling om forkynnelse, samling og minne, og om hvordan et lite sted i Nordkisa kan knyttes til en av de mest kjente vekkelsespredikantene i norsk historie. Enten man først og fremst ser den som et fysisk minne, en lokal tradisjon eller begge deler, har den fått sin plass i fortellingen om Nordkisa. Denne historien er pålitelig.
VISSTE DU?
I århundrene før Hans Nielsen Hauge ble født, spesielt på 1600- og 1700-tallet, var det en sterk tradisjon i Norge for å markere Guds navn synlig i selve kirkebyggene. Under den lutherske ønsket kirken å fremheve Bibelens opprinnelige, hebraiske grunntekst, noe som førte til at bokstavene JHWH (יהוה) eller skrivemåten IEHOVA ble plassert på altertavler, prekestoler og over inngangsdører. Da Hauge reiste rundt i Norge som voksen, var det ulovlig for lekfolk å tale i kirkene. Han holdt derfor sine samlinger i private hjem, på låver eller utendørs. Likevel var han en trofast kirkegjenger som jevnlig satt på kirkebenkene for å høre presten preke og motta sakramentene. Slik ble han i oppveksten og under sine reiser eksponert for den visuelle arven fra de foregående århundrene, der Guds navn var skrevet i gull i kirkerommene. Dersverre ble tatt vekk Guds navn men finnes noen steder i Norge som har Guds navn.
Foto: Tatt i Nordisk Bibelmuseum i Oslo.
* Steinens nøyaktige størrelse er foreløpig ikke kjent. Det er derfor uklart om den var stor eller liten. Dersom noen sitter med opplysninger om dette, tas informasjon gjerne imot.
• Vi vet ganske enkelt ikke hvordan Guds tjenere i fortiden uttalte dette navnet på hebraisk. Derfor er det ingen grunn til å være kategorisk. Vi må huske at Gud og Herren er titler, ikke navn. Navn er heller ikke en tittel. En dødehavsrull som inneholder en del av 3. Mosebok på gresk, gjengir Guds navn med Iao, og tidlige greske skribenter bruker også formene Iae, Iabẹ og Iaouẹ. Sitat: «Vår tids grammatikere hevder at det skal leses Yahveh eller Yahaveh. Men JEHOVAH ser ut til å være godt rotfestet i det engelske språket, og det som er viktig, er ikke den nøyaktige uttalen, men at man erkjenner at det er et egennavn, ikke bare en tittel, som 'Herren'.» — sitatet hentet fra språkprofessoren A.F. Kirkpatrick som sa dette i 1930. Kristne med jødisk bakgrunn brukte sannsynligvis uttalen Jesjụa, og tittelen «Kristus» ble uttalt Masjịach (Messias). Gresktalende kristne kalte ham Iesous Khristọs, og latintalende kristne Iẹsus Chrịstus. Derfor er det inkonsekvent å hevde at Guds navn ikke bør brukes bare fordi man ikke vet nøyaktig hvordan det skal uttales, når man samtidig uten problemer bruker navnet Jesus.
‘’’’Om bildet av steinen: Vi har nå fått et fotografi av den historiske steinen ved Østre Grøndalen i Nordkisa. Bildet ble tatt av en kvinne den 10. juli 2026, kvinnen la ut på Facebook gruppen vår den 10. juli 2026. Dette er det første fotografiet vi har av steinen, og det viser hvordan den ser ut i dag.
Vi har foreløpig ikke noe bilde av steinen'''' på Grøndalen Østre som i lokal tradisjon knyttes til Hans Nielsen Hauge. Dersom noen sitter på et eldre eller nyere fotografi av steinen, eller kjenner stedet godt og kan hjelpe oss med å dokumentere det, tar vi gjerne imot tips, opplysninger og bilder. Slik kan også denne delen av Nordkisas historie bli bedre bevart for framtiden.»